Førkjølelse og annet smårusk...

I skrivende stund er jeg så og si kvitt min 3-dagers lille forkjølelse, men den ser dessverre ut til å ramme størsteparten av vår lille familie. Om det skyldes klimaskifte, konstant småbris fra vifta om natta eller rett og slett bare feriens vandrende forkjølelsesspøkelse, skal ikke sies. Jeg kan bare konstantere at det hostes, harkes og nyses blant store og små -og stakkars minstemann har fått en hoste som øyensynlig ikke har tenkt å gi seg med det første. Heldigvis har vi et limetre rett i bakgården her, så det er bare å gå og plukke seg så mange lime man kan få tak i og lage en god dose med limonada. ;-)
En annen, velkjent plage er rumlende, raslende, salsa-dansende og løøøøs mage. Det er det heldigvis bare to av oss som har stiftet bekjentskap med foreløpig denne gangen, og stakkars Ole Elías er nok den som har det verst. Han springer til og fra doen og står med desperasjon i blikket og venter hvis det er opptatt. Min bedre halvdel har mer eller mindre spist det av seg for sin del, mens Ole Elías er midt i en tablettkur og vil forhåpentligvis slippe do-springinga snart. Videre detaljer tror jeg skal utelates om den saken...

Det evinnelige irritasjonsmomentet som vi alle har, og som ingen av oss blir kvitt før vi sitter på flyet hjemover, er selvfølgelig MYGG og myggstikk.... De kommer og går, noen større og mer kløende enn andre, og enkelte med sår som øyensynlig aldri vil gro. Nicolás har nok fått sin del av dem han også, men for hans del er de heldigvis ikke plagsomme (slik det ser ut som til nå, i alle fall) og de vises nesten ikke heller. Tror han må ha arva mamma sitt dårlige myggblod. -Godt for ham! Jeg på min side blir alltid spist opp, hovner, klør, svir og får stygge arr nedover føttene... Og Anna Isabel og Ole Elías ser dessverre ut til å ha arvet denne vederstyggeligheten. Noen kvelder så innmari at det er vanskelig for dem å få til å sovne, stakkars.