Spor etter Ida...

Forrige dagen kjørte vi en annen vei tilbake fra San Salvador enn den vi vanligvis tar, og den førte oss forbi Verapaz - det området som fikk merke Idas herjinger verst. (Som de fleste av dere husker, var det navnet på orkanen som rammet El Salvador kort tid før vi dro hit.) Over 500 hus forsvant i raset som gikk fra Volcán Chichontepec, og minst 200 mennesker er meldt savnet eller omkommet. Det er fremdeles mange som ligger begravd under stein- og jordmassen, og kommunen har satt opp skilt om at det er ulovlig å fjerne stein fra rasområdet. (Det ventes at det kan rase mer når regntida kommer, forhåpentligvis uten ytterligere skader på folk og bygninger.) En gutt som gikk forbi kunne fortelle at han og familien er blant rasofrene, men at de har mottatt lite eller ingen hjelp fra myndighetene (kommunen) nå i tiden etterpå. Og rasforsikring er vel både en utopisk og umulig tanke... På vei hjem kjørte vi opp på vulkanen, dog ikke helt til topps (da må man ta føttene til hjelp). Utsikten er upåklagelig, men veien egner seg kanskje bedre for ham som red forbi enn for oss som kjørte bil... Fra huset til Mauricios bestemor kan vi se vulkanen reise seg ikke lange biten unna, og flere steder hvor vi har kjørt er skadene etter orkanen store. Blant annet ni broer ble ødelagt, dette er én av dem på vei ut mot kysten og stranda La Libertad.

NRK om Ida m nett-tv

Kremmeren Ole Elías!

Ole Elías fikk være med tía Laury de siste par timene på markedet i går kveld for å hjelpe til i butikken, noe som falt veldig i smak hos den unge mann. Han fikk ansvaret for å dele ut telekort og ta imot pengene for dem. Vi var innom en tur for å se hvordan det gikk, og han hadde fullt opp med å levere ut telekort til forskjellig verdi og fra tre forskjellige teleselskap. Han tok oppgaven seriøst og hadde lært seg alt med én gang fikk vi høre. Det var bare så vidt han hadde tid til å si hei når vi kom ;-)

Pause på bakrommet. Tro om det kommer noen flere kunder nå???

I dag sto han opp før klokka fem for å være med Laura da hun skulle åpne, og kom ikke hjem igjen før til lunsj. I skrivende stund har han vært der enda en runde, så iveren skal det ikke stå på!

Lillebror var med og inspiserte appelsinene hos nabosalgskona

Helgeutflukt til geriljaland

Nå helga som var, reiste vi på familieutflukt til byen Perquín og FMLNs (geriljabevegelsen under borgerkrigen, i dag et av landets politiske parti og med sittende president Mauricio Funes) gamle hovedsete nord/nordøst i landet nesten til grensa mot Honduras. Turen tok nærmere fire timer, og det siste stykket var opp langs kronglete fjellveier. Stedet ligger nemlig på ca. 1120 meter over havet, så det er rimelig forskjell fra omtrent havnivå der vi befinner oss nå til vanlig. Som dere ser av bildene, er det utbredt furuskog der -og vi følte oss plutselig nesten som hjemme! Deilig var det dessuten med en liten spasertur i skogen og opp på nærmeste lille topp; jammen trengte vi å ta en strekk i bakken igjen...!

Det var kraftig skyts som ble brukt - her et hull i bakken etter en 250 kilos bombe (fra USA)...

For de mest nysgjerrige har jeg lagt ved noen lenker helt nederst, og for dere andre følger herved kortversjonen:

Perquín og områdene rundt, utgjorde som sagt hovedsetet for geriljabevegelsen her i El Salvador under borgerkrigen som herjet landet fra 1980 til fredsavtalen ble underskrevet 16. januar 1992. I følge kildene, var dette området (som ligger i departamento Morazán) spesielt vanskelig for hæren å innta -og det var også hit fredsforhandlerne kom for å møte FMLN i en skogslund før underskrivingen av dokumentene. De som vervet seg til gerlijabevegelsen, måtte forlate familie og venner, leve under pseudonym eller kallenavn og stå samlet i kampen om overlevelse og frihet uten lønn av noe slag. Camilo, som vi møtte like ved den gamle geriljaleiren, kunne bare bekrefte at dette selvfølgelig var et hardt og vanskelig liv -og for fattige bønder som han selv har det ikke vært noen dans på roser i dagene og årene etter freden slo rot heller.

Geriljaleir med tilhørende effekter

Ungene prøvde hulgangene til geriljaen..
Jungelens tak
Bratte stier og hengebroer måtte forseres -til stor fornøyelse for de minste! :)
Camilo - eksgeriljamedlem
Radio Venceremos under krigen...
....og etter
Skyttergrav
Endelig på toppen!
Godt med en liten tørsteslukker :)

Den 11. desember 1981 ble et lite lokalsamfunn like ved Perquín så godt som radert ut i en massakre utført av oberst Monterrosa og hans elitebataljon fra hæren. El Mozote ble vitne til et blodbad som bare én kvinne overlevde og kunne vitne om da krigen endelig var over (både USA, den salvadoranske høyreregjeringa og hæren nektet selvfølgelig hardnakket på at hendelsen hadde funnet sted). Til dags dato er ikke det endelige antallet ofre kjent og mange av levningene er for alltid tapt i likbålet som ble tent etterpå.
- NB! Sarte sjeler advares om at den videre fortellingen er sterk...

Det hittil antatte antall ofre i El Mozote ligger nå på omtrent 1000 personer. 80-85 % av ofrene var barn, de fleste fra 12 år og nedover. De aller minste ble kaldt og brutalt spiddet med bajonett, mens resten ble samla sammen i kirka og skutt med maskingevær. Like ved minnesmerket ligger kirka, og til siden for denne har man reist et eget minnesmerke over alle barna som ble myrdet. Det er et vakkert murmaleri, en fredfylt hage, minneplakett og en liten infotavle med bilder og fakta. Midt i hagen kan man ennå se restene av blodet etter barna over en liten hellegang som er bevart intakt. Hele opplevelsen av å stå der og stemningen som rådet på stedet var veldig sterk og gripende. Guiden kunne fortelle at man hadde funnet alle likene etter barna, siden de ikke hadde blitt brent -men bare lagt i en haug. Vi kunne lese av navnetavla på kirkeveggen at det aller minste barnet som ble myrdet var en liten baby på tre måneder, og guiden opplyste om at hæren i tillegg hadde drept en kvinne som var gravid i 6. måned. Det er klart at slik informasjon går en rett til hjertet, og man undres på hvilke menneskelige egenskaper og hvilke forhold som skal til for å kunne utføre en slik udåd...

El Mozote nunca más - aldri mer El Mozote

Cecilia Samartins bok Salvadoreña anbefales for dem som vil ha en skjønnlitterær innfallsvinkel til temaet! (Den handler om Ana, eneste overlevende etter dødsskvadronens massakre av den lille landsbyen hennes i El Salvador.)

FMLN -hjemmeside
Om FMLN Wikipedia
Perquín Wikipedia
Perquín Alfatravel
El Mozote
LAG om El Salvador
LAG - Nyheter januar 2010 fra El Salvador
El Salvador på Wikipedia
Lonely Planet om El Salvador

Ay Nicaragua, Nicaragüita....

Nå har vi vært ei ukes tid i Nicaragua, og det er vel på høy tid å oppdatere med litt bilder og info... Turen hit tok på både mht tid, penger og psyke, så det kommer vi ikke så mye innpå i denne omgang. Vi kan bare konstantere at det er kjempefint å treffe alle sammen her igjen! På turen nedover til Rivas hadde vi et svært hyggelig opphold hos Olaf og Sonja i Estelí, som kunne by på sengeplass og deilige pannekaker (til ungenes store glede!).
Dagen etter var vi endelig framme ved målet, og Sara med familie kunne ønske oss velkommen -litt forsinka, men i god behold. Ungene har lekt seg mye med José Antonio og de har spilt både UNO og Nintendo DS. Det er ellers stor stas å kunne kose på små, små kattunger, fire i antallet, spesielt for Anna Isabel sin del. Hun er stort sett å se med en katt eller to på armen. Nicolás koser seg med utendørsbading også her! :) Mauricio har brukt mye tid på å flikke på bilen som vi har lånt ned hit, og har bl. a. skiftet vannpumpe på den. Så da burde vi komme oss greit nordover til El Salvador igjen om et par dagers tid. I går var vi innom San Juan del Sur en tur, men helt siden vi kom har det blåst så mye at det ble en heller sandfylt opplevelse. Ble ikke mye bading akkurat... Men, så har vi i alle fall vært der, og ungene fikk dyppa føttene såvidt i havet. (Det venter nok flere badedager når vi har returnert til El Salvador.) Vi kjørte også innom San Jorge for å se Nicaraguasjøen, og tok en aldri så liten fotoseanse i blåsten.Ungene har observert og prøvd ut klesvasking mens vi har vært her, med innlevelse og pågangsmot så det nesten har gått sport i det!
Vi har ikke internett like lett tilgjengelig her, så neste oppdatering følger nok ikke før til helga når vi igjen er tilbake i El Salvador. (For de leselystne ligger det et par lenker om Nicaragua helt nederst.) ;-)

Om Nicaragua - Wikipedia
Nicaragua - Lonely Planet
Blogg om Nicaragua
Sangen "Nicaragua, Nicaragüita"

Høytid, opptog og nogo attåt...

Det er ingen tvil om at vi befinner oss i en veldig katolsk del av verden, med andre tradisjoner og førjulsaktiviteter og -markeringer enn vi er vant til. Hele desember har vært fylt av høytidelige opptog til ære for jomfru Maria, Jesusbarnet, m. fl. Det er så pass mange av dem i løpet av julehøytiden, at man kunne sikkert lagd en egen blogg om det. I Nicaragua feirer man for eksempel slutten av la Purísima den 7. desember, eller "la Gritería", som det heter, til ære for Jomfru Maria. Da er det gjerne masseoppstandelse i gatene og folk roper og hyller jomfruen: "Quien causa tanta alegría?" (Hvem gir oss stor glede?) "La Concepción de María!"
I El Salvador har man også flere opptog til ære for jomfruen, og et av dem deltok til og med våre små hedninger i... (Da var det snakk om utkledning, så det falt veldig i smak for den feminine del av søskenflokken!) Våre to yngste barn debuterte som índios en lørdag midt i desember, det vil si at de deltok i opptog til ære for La vírgen de Guadalupe utkledd som indianerbarn. Eldstemann fikk også tilbudet, men han avslo nokså bestemt og ble med rundt som fotograf og observatør i stedet. (Mulig at det ikke var høyt nok på kulhetsskalaen å kle seg ut som indianer....???)
Et annet aspekt av førjulsstemning her hvor vi befinner oss, var sirkuset som befant seg i byen hele desember måned -og som daglig annonserte høyt og tydelig fra en av reklamebilene som kjører rundt. Alt dette - i tillegg til spontane avfyringer av diverse fyrverkeri, kirkeklokker sent og tidlig, ismannens bjelle og høylytte annonsering av at, ja, han selger faktisk ispinner, samt en og annen salgskone i løpet av dagen som bærer rundt på kurven av varer (og selvfølgelig roper ut hva som er til salgs) - har gjort at vi for lengst har vendt oss på et helt annet lydbilde og -volum enn normalen der hjemme.